Kristi forklarelsesdag
(Mark. 9,2-13)
Jeg tror på jordens forvandling
en gang, en tid et sted,
en fremtid hvor Guds himmel
til jorden senkes ned,
en evighet av glede
da alt det vakre her
blir løftet i Guds klarhet
og stråler bedre der. (NS 899)
I kirkeåret kalles tiden fra nyttår og fram til nå for «åpenbaringstiden». Denne tiden får vi i gudstjenestene høre fortellinger som på ulikt vis åpenbarer for oss at barnet som ble født julenatt, er Guds sønn. Kristi forklarelsesdag avslutter åpenbaringstiden.
Dette litt merkelige navnet på dagen kommer fra fortellingen om Jesus som forvandles for øynene på Peter, Jakob og Johannes; «ansiktet skinte som solen og klærne ble hvite som lyset». Og disiplene så at også Moses og Elia – som jo for lengst var døde – var der og talte med Jesus.
Beretningen om forklarelsen starter nokså hverdagslig: Jesus tar de tre disiplene med seg til et fjell, hvor de er alene. Men så skjer det: Jesus forvandles, og røsten fra himmelen lyder, den samme røsten og de samme ordene som lød ved Jesu dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Jesu dåpssted i Jordan-elva ligger nær det laveste punktet på landjorda. På jordas laveste punkt ble Jesus døpt, Guds røst ble hørt, og Guds nærvær sett i en dues skikkelse. Og på et fjell – høyt oppe – ble Guds røst igjen hørt, Guds nærvær ble igjen tydelig ved at tidsdimensjonene så å si bryter sammen, og Moses og Elia og Jesus snakker sammen.
For meg blir dette et tegn på at Guds nærvær er over alt i tid og rom; i det høye og det lave, i det nære, og det som er langt borte. Det lar seg aldri holde fast eller fange i det som er våre tider og våre rom. Gudsnærværet lar seg ikke avgrense, slik at vi kan peke på det og si at der er det, men ikke der.
Men gudsnærværet kan bryte igjennom og gjenkjennes, også i våre liv.
I glimt.
I en plutselig innsikt.
I et medmenneskes blikk.
I kjærlighetens og barmhjertighetens gjerninger.
I denne tiden hvor mange av oss spør utålmodig «hvor lenge, Herre?» - hvor lenge skal vi leve med begrensninger, ensomhet og avstand? – er fortellingen om forklarelsen på fjellet også en fortelling om håp. For den er også et frampek mot dødskreftenes tilintetgjørelse og den forvandling alt det skapte skal få del i.
Jeg flykter ikke fra verden.
Blant jordens minste små
der finner jeg den fremtid
som jeg vil vente på.
Ja, jorden skal forvandles,
Dens natt går alt mot gry!
Jeg tror at Jesus Kristus
Skal gjøre verden ny!
(Salme for dagen: Norsk salmebok nr 899 «Jeg tror på jordens forvandling» av Eyvind Skeie.)